Blogg - Kina kommer tilbake

Blogg av Martin Gilbert, CEO i Aberdeen Asset Management, som forvalter Danske Invests aksjefond i de fremvoksende markedene.

Blant økonomer heter det at «når USA nyser, blir verden forkjølet.» En uttalelse som gjenspeiler betydningen USA har for den globale økonomien. Utviklingen i de siste 12 månedene tyder imidlertid på at verdens immunsystem har blitt mer følsomt overfor utviklingen i den kinesiske økonomien.
 
Den økonomiske nedgangen i landet og for kinesiske aksjer har fått verdens sentralbanker og politikere til å forstå Kinas enorme innflytelse på de globale markedene.

Jeg var nylig i Beijing og Shanghai. Delvis for å delta på G20-toppmøtet i min rolle som styremedlem i Institute of International Finance, delvis for å se og forstå det som skjer i Kina med egne øyne. Man er nødt til å besøke et land hvis man virkelig ønsker å forstå hva som skjer der. Dra dit, møt bedrifter og beslutningstakere og lytt til det de personene du møter har å si.

Dette gjelder spesielt for et land som Kina. Utviklingen er ugjennomsiktig, og mye av det som blir skrevet om landet er bare sludder. Du får bare en begrenset mengde informasjon ved å sitte på et kontor over 9000 kilometer unna.

Er nedgangen virkelig så ille? 
Det stemmer at Kinas økonomiske vekst er avtakende. Uavhengig av sikkerheten til de offisielle tallene, lå fjorårets vekst på 6,9 % milevis fra de tosifrede vekstratene som vi så for et par år siden. Men er denne nedgangen virkelig så ille? Endringen i veksttakten er mer et uttrykk for en bevisst beslutning enn et uhell.

Kinas politikere tok for noen år siden en bevisst beslutning om å gjøre økonomien mindre avhengig av investeringer og eksport for å skape en modell der økonomien i stedet er avhengig av det innenlandske forbruket. Kinas ledere ønsker seg en vekst som er bærekraftig.

I lengre tid har investorene sett på data for Kinas produksjon som en indikator på hvor sterkt eller svakt økonomien utvikler seg. Den nylige svake utviklingen i data for industrien har blitt tolket som noe svært negativt, men ved å tolke på den måten ignorerer man veksten i de tjenesteytende næringene – og spesielt i privat sektor.

Fast eiendom, finans, hoteller, detaljhandel, transport, bygg og anlegg og andre tjenesteytende næringer utgjorde ca. 55 % av BNP i 2014, opp fra 47 % i 2006, ifølge data innhentet av CLSA og Citic Securities. Ettersom det innenlandske forbruket utgjør en stadig større andel av den kinesiske økonomien, vil tallet fortsette å stige.
 
Riper i lakken
I de senere årene har vestlige ledere sett med store, undrende øyne på hvordan de kinesiske kollegene deres har håndtert økonomien. De har sett misunnelig på Beijings evne til å styre økonomien i en tid der resten av verden syntes å mislykkes.

Nylig har Kinas gode økonomiske omdømme imidlertid fått noen riper i lakken. Det lyktes politikerne å slippe ut luften fra ballongen på eiendomsmarkedet, men det betød bare at Kinas hær av private investorer i stedet kastet seg over innenlandske aksjer. Myndighetene burde ikke ha sprukket denne boblen, men latt den sprekke av seg selv. De valgte å gripe inn på en rotete, uklar og mislykket måte.

Samtidig som de forkludret redningen av aksjemarkedet, rotet myndighetene med kommunikasjonen rundt lettelsene i valutaen renminbi. Det ga næring til mistanken om at landet forsøker å devaluere seg ut av problemene. Dette har fått velstående lokale kinesere til å flytte pengene sine offshore, og som svar på dette har regjeringen gjort det vanskeligere å flytte penger til utlandet.

Som kasinoer
Reisen min ga meg tiltro til økonomiens tilstand, men synet jeg har på det kinesiske aksjemarkedet er uendret. Vi har alltid vært veldig forsiktige med å investere i kinesiske selskaper, fordi mange av dem er ugjennomsiktige og har dårlig eierskapsutøvelse. Gjelden i de lokale kommunene og bedriftene er et stort problem. Den statlige sektoren er for stor og ineffektiv, og eiendomsmarkedet er fortsatt skrøpelig.

Det er innlysende når man tilbringer litt tid i Kina at aksjemarkedene i Shanghai og Shenzhen fungerer som kasinoer. Tradingaktiviteten er dominert av private investorer som kjøper på rykter og flykter ved første tegn på problemer. Det er mye mer fornuftig å utnytte veksten i Kina gjennom å investere i selskaper som ikke er lokalt basert, men som driver forretninger i Kina.

Det er smartere å investere i internasjonale selskaper som driver forretninger i Kina hvis man vil investere i selskaper med anstendige vekstutsikter, kvalifisert ledelse, gjennomsiktighet og samsvar med et visst nivå av regnskapsstandarder.
 
Sannsynligvis myk landing
Etter å ha snakket med bedrifter, økonomer og analytikere i Kina, står det klart for meg at landets økonomi trolig er på vei mot en myk landing i stedet for en hard. Men man er nødt til å se på faktorer utenfor aksjemarkedet for å forstå hvorfor.
 
For det første er Kinas privatforbruk fortsatt drevet av bilkjøring, og for det andre har kinesiske forbrukere tatt til seg netthandel i et overraskende høyt tempo. For bare noen få år siden hadde bare 15 % av kineserne handlet på Internett. Nå ligger tallet på over 40 %. Kinesiske Internett-kunder brukte nesten 8 milliarder dollar (ca. 68 mrd. kroner) i de første 10 timene av Kinas svar på Black Friday.
 
Og selv om de kinesiske myndighetenes omdømme for finansiell kompetanse har fått seg en skrape, har de fortsatt over 28 000 milliarder kroner i valutareserver til å gjøre slaget mot en avtagende økonomi mykere.

I motsetning til mange politikere i Vesten, har beslutningstakerne i Beijing fortsatt mange verktøy til rådighet for å avverge en økonomisk katastrofe og støtte utviklingen i landet. Den nylige kunngjøringen om at Kinas obligasjonsmarked åpnes for langsiktige internasjonale investorer er et godt eksempel på dette, og et skritt i riktig retning.

Til syvende og sist vil den kinesiske økonomien komme seg fra den nåværende forkjølelsen og vil fortsatt være en drivkraft for global vekst i de kommende tiårene.

Les mer om fondet her