Snakket om en ny resesjon i USA er bare sludder

De amerikanske nøkkeltallene skuffer, industrien er allerede i resesjon, markedets tillit til ytterligere renteøkninger fra den amerikanske sentralbanken har omtrent forsvunnet, og aksjemarkedet sliter med å stabilisere seg etter den verste starten på et nytt år på flere tiår. Samtidig hagler det med beskyldninger mot sentralbanken – den har strammet inn pengepolitikken for tidlig, lyder det. Kort sagt – bekymringene tårner seg opp, og «R»-ordet er tilbake på dagsordenen. Får vi en ny resesjon i USA? Vårt svar er nei, selvfølgelig gjør vi ikke det!

Hvorfor har vi overhodet denne diskusjonen?
La oss slå fast med det samme at vi forstår hvorfor noen personer er bekymret. Industriproduksjonen er fallende, og bedriftstilliten i industrien ligger på nivåer der økonomien samlet sett har vært i resesjon mange ganger tidligere. I tillegg kommer det en betydelig innstramming i de overordnede økonomiske betingelsene, som økte finansieringskostnader for utstedere av selskapsobligasjoner, lavere aksjekurser og – framfor alt – en vesentlig sterkere dollar. Til slutt nevnes uroen på vekstmarkedene, noe som både skaper lavere eksportvekst og en økt risiko for finansiell uro. Listen er lang, og en viss bekymring er på sin plass.

Vel og bra – men panikken er fortsatt overdrevet
Ikke desto mindre mener vi at disse bekymringene nå har tatt en dreining mot panikkartede tilstander. Og det skaper – til tross for utfordringene – en overdreven nervøsitet. Hvis vi ser rent fundamentalt på dagens situasjon, mener vi at det er en rekke midlertidige, negative faktorer i den amerikanske økonomien.

Øverst på denne listen står styrkingen av dollaren – over 20 % i handelsvektede termer siden bunnen i 2014. Dette påvirker både eksportvolumet og inntjeningen målt i dollar. Men dollaren kan selvsagt ikke fortsette å styrkes til evig tid, og farten den styrker seg i, vil på et eller annet tidspunkt avta. Og selv om vi fortsatt mener at en lavere oljepris totalt sett er bra for den amerikanske økonomien, rammes utvalgte områder hardt – og selv om vi på ingen måte er optimistiske til oljeprisen, kan oljeprisen heller ikke fortsette å falle.

Vi er ikke optimister når det gjelder Kina og vekstmarkedene heller, men veksten i Kina er allerede halvert, anført av en anleggssektor i tilbakegang, og både Brasil og Russland er allerede inne i en kraftig resesjon. Dette endrer seg ikke over natten, og Kina vil ikke komme tilbake til tidligere tiders høye vekst med det første, men det er likevel grenser for hvor mye mer veksten kan falle i f.eks. Brasil, der veksten det siste året har vært på katastrofale -7,5 %.
De negative faktorene som har rammet USA er derfor midlertidige, og de er i hovedsak eksterne av natur. Dermed rammer de også de delene av USA som avhenger mest av omverdenen, og det er industrien.

Markedet påvirkes av feil nøkkeltall
Finansmarkedene søker alltid etter informasjon. Hvor står økonomien akkurat nå? Hvor er den på vei? Dermed granskes alle typer data og statistikker i et forsøk på å finne ut hva framtiden vil bringe. Her oppstår en utfordring – statistikk er av natur en del av historiebøkene, mens framtiden handler om hvem og hva som skaper vekst. Morgendagens vinnere eksisterer ikke nødvendigvis i dag.

I løpet av en gjennomsnittlig måned kommer det dermed flere data for f.eks. den amerikanske industrien enn det gjør for servicenæringen. Dette skyldes delvis USAs status som industriell økonomi gjennom flere tiår, men også at det er mye lettere å spørre en bilprodusent om hvor mange biler som ble produsert enn det er å spørre en lege hvor stor verdi som er skapt på sykehuset eller klinikken i løpet av måneden.

Data for industrien overdriver elendigheten
I den kontinuerlige strømmen av data, tar industrien dermed større plass enn den reelt gjør i økonomien. For eksempel har verdiskapningen i industrien som andel av den samlede økonomien falt i flere tiår til under 15 % i dag, og bare 10 % av arbeidsstyrken er i dag ansatt i industrien. Likevel kommer opp mot 40 % av den månedlige datastrømmen fra industrien. Dette er det viktig å være oppmerksom på, siden de eksterne sjokkene rammer industrisektoren, mens servicenæringen – til nå – har klart seg overraskende bra og blant annet har skapt mange nye arbeidsplasser.

Det er likevel helt avgjørende at veksten i økonomien generelt kommer fra fronter som er svært vanskelige å måle. Forskning fra 2010 dokumenterte at nye små bedrifter i et gjennomsnittsår er selve drivkraften bak jobbskapingen. Uten disse ville sysselsettingen stagnert. Små nye virksomheter er i sakens natur vanskelige å måle, delvis fordi de ikke ruver i landskapet, og delvis fordi de ikke eksisterte i går.

Derfor koker vi alltid diskusjonen om resesjon ned til å fokusere på banksystemet og boligmarkedet. Uten et velfungerende banksystem, kan ikke entreprenører og innovatører starte opp nye bedrifter og ekspandere. Og boligmarkedet fungerer for mange gründere som den primære finansieringskilden, så stigende boligpriser og låneadgang i fast eiendom er viktige forutsetninger for vekst og jobbskaping.

Vi får ingen bankkrise – derfor heller ingen resesjon
Derfor dreier vår største bekymring seg alltid om hvorvidt banksystemet står overfor en krise. Akkurat nå mener vi at sektoren vil lide tap på energirelaterte lån og tilhørende sektorer. Men tiden etter krisen i 2008/2009 har blitt brukt til nettopp å bygge opp et bedre og mer stabilt banksystem som ikke lar seg blåse overende like lett som før. Høyere kapitalkrav, bedre likviditet og mer åpenhet betyr for oss at banksystemet kan absorbere framtidige tap uten å skru igjen utlånskranen andre steder. Det ble i denne uken bekreftet av den siste undersøkelsen om bankenes kredittvillighet – Senior Loan Officer Survey.

Undersøkelsen viser at en håndfull banker strammer inn på betingelsene for bedrifter, men det er få av dem, og viktigst av alt: Bankene har generelt sett økt viljen til å låne ut penger til forbrukere, og spesielt boliglån. Sistnevnte er viktig, fordi den største hindringen for en normalisering av boligbyggeaktiviteten er alt for stramme lånebetingelser. Vi anslår derfor at boligbyggingen vil øke med 20-40 % de neste tre årene og dermed støtte opp om økonomien i en tid der industrisektoren ellers har det tøft.

Derfor mener vi også at påstandene om at sentralbanken, Fed, har begått en feil er malplassert. Sagt på en annen måte – hvis Fed ikke hadde startet en normaliseringsprosess, ville finansmarkedene og bankene fortsatt ha vært restriktive med å stille kapital og finansiering til f.eks. energisektoren. Merk at sentralbanksjef Janet Yellen sommeren 2014 påpekte at det var litt for mange utlån til bedrifter med lav kredittverdighet.

Om 6 måneder kan vi se framover igjen
Tenk også over hvor sterk økonomien hadde vært hvis ikke dollaren hadde styrket seg som en direkte konsekvens av den spede normaliseringen av pengepolitikken. Da ville arbeidsledigheten i USA ha vært enda lavere, og lønnsveksten ville ha vært betydelig høyere. Dermed kunne Fed ha blitt tvunget til å stramme inn raskt. Dette ville virkelig blitt en vanskelig prosess.

I stedet forsøker Fed å navigere i en vanskelig verden og ønsker et sett økonomiske betingelser som skaper den veksten – og dermed den inflasjonen – som gjør at Fed kan oppfylle mandatet om full sysselsetting og 2 % inflasjon. Nå har markedene håndtert en bra runde med innstramminger fra Fed, som derfor kan vente litt. Og nettopp fordi Fed har begynt i god tid, kan de gjøre det gradvis. Dermed kan de tilpasse renteøkningene til den løpende utviklingen på finansmarkedene.

Akkurat nå har markedene gått inn i panikkmodus. Vi mener at panikken er overdreve, om enn delvis forståelig. Om 6 måneder har vi mer klarhet over de negative konsekvensene, spesielt fra lavere oljepriser. Innen den tid fungerer banksystemet fortsatt, og boligmarkedet vil være i fortsatt bedring. Da avblåses resesjonen – og Fed kan fortsette med å heve rentene. I ro og mak! Det ser vi fram til.